Refleksjon over evangelieteksten for andre søndag i påsketiden.
Evangelietekst
Johannes 21,1–14
Jesus viser seg for disiplene ved Tiberiassjøen
1 Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: 2 Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. 3 Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
4 Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. 5 «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. 6 «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. 7 Disippelen som Jesus elsket, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. 8 De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
9 Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. 10 «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. 11 Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. 12 Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. 13 Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.
14 Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var reist opp fra de døde.
Refleksjon
Peters spontane respons når det går opp for han at det er Jesus som står på stranden viser hvor sterke spor Jesus har satt i han.
Handlinger er et ærligere språk enn ord og det Peter gjør når han oppdager Jesus er akkurat det samme som han gjorde første gang han møtte Jesus og fikk kallet til disippelskap: han legger ned det han driver med og følger Jesus uten å nøle.
Peters kall om å følge Jesus har ikke gått ut på dato så Peter trenger ikke å få beskjed om hva han skal gjøre når han ser Jesus, det vet han allerede.
Det Peter gjør ligner mer på en refleks eller en sterk indre impuls enn en reflektert avgjørelse om å hoppe over ripen på båten. Det står jo at de var ganske nærme land så om han ville kunne han fint tatt båten til stranden med resten av laget, men han hopper likevel ut av båten for å komme seg bort til Jesus så fort som mulig.
Til tross for at Peter sviktet Jesus og blånektet for å kjenne han flere ganger de siste timene før korsfestelsen er det tydelig at Peter fremdeles ønsker å følge Jesus for hva er alternativet?
For Peters del blekner alt annet i sammenligning med det å kjenne og følge Jesus for det er Jesus som har det evige livet og det livet har Peter fått smak på, som han sier tidligere i evangeliet når Jesus spør om Peter og de andre 11 disiplene vil forlate Han på grunn av de harde ordene Han taler i Joh 6,68:
“hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord og vi tror og vet at du er Guds Hellige!”.
Peter sviktet Jesus grovt før korsfestelsen, men når Jesus viser seg igjen lar ikke Peter sin egen synd diktere fremtiden, kanskje heller tvert imot. Her er det et godt poeng å overføre til eget disippelliv.
Når det en eller annen gang går opp for Peter at også han, akkurat som “alle de andre synderne” er så ødelagt av syndefallet at selvinnsikten ikke ser bunnen, ser han ingen annen løsning enn å komme seg så fort som mulig bort til Jesus når muligheten byr seg for han vet at nåden og livet han trenger bare finnes der.
Innsikten Peter hadde fått i sin egen syndige bedervelse gjorde Peters lengsel etter Jesus større, ikke mindre.
Det å få øye på sin egen synd kan med andre ord virke til det gode og drive oss mot Jesus på samme måte som det gjorde for Peter.
Peter må ha vært til stede i mange av historiene fra evangeliene, kanskje også i historien fra Joh 8,1-11 hvor Jesus blir konfrontert med en kvinne som har brutt ekteskapet, ett lovbrudd som ved en bokstavelig og nådeløs tolkning av Moseloven fortjener dødsstraff ved steining.
I den historien er Jesus, som av mange blir kalt for rabbi og mester og som både kjenner og følger Moseloven, likevel ikke opptatt av å håndheve loven på den måten som fariseerne og de de andre skriftlærde er. Jesus er opptatt av det som Paulus kaller lovens Ånd, det vil si lovens inkarnasjon i hjertet.
Så Jesus møter kvinnen som ble grepet i hor med nåde, ikke dom, og Han gjør det på en ganske smart måte: “Den som er uten synd kan kaste den første steinen” er Jesu svar på spørsmålet om hvilken dom Han feller.
Det tar ikke lang tid før steinene er lagt bort og legalistene har gått hjem. Tilbake står Jesus som er den eneste som faktisk kan dømme kvinnen, men Han gjør ikke det. Han sier bare: “heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer!”.
Ved å gjøre det tydeligere enn noe at alle som står klar med steiner i hendene for å håndheve loven må først anvende lovverket på sitt eget liv om de vil være rettferdige ovenfor Gud, åpner Jesus døren til Guds nåde for kvinnen og det må ha gitt Peter håp for egen skyld uavhengig av om han var til stede eller ikke for denne historien er jo bare en av mange lignende historier om Jesus og nåde og Peter har garantert vært vitne til flere av de.
Kanskje var det denne og andre lignende scener i kombinasjon med åndelige åpenbaringer og deprimerende selvinnsikt omkring egen synd som dikterte Peters spontane reaksjon i det han oppdaget Jesus på stranden: slipp alt (bortsett fra klærne) og kom deg så fort du kan bort dit Jesus er.
Terje A