Kristi forklarelsesdag

Jesu forklarelse og den symbolske betydningen av samtalen Han fører med Moses og Elia er på mange måter det selvsagte utgangspunkt for refleksjon når en leser evangelieteksten for Kristi forklarelse.  

Målet med denne refleksjonen er å hente ut praktisk åndelig veiledning som er relevant for en disippels liv i dag, så i stedet for Jesu forklarelse og trioens hemmelige samtale på høyden vil jeg ta utgangspunkt i de involverte disiplene.  

Til sammen er tekstens disipler både like og ulike. Både Moses, Elia, Peter, Jakob og Johannes hadde samme utgangspunkt: unike og uendelig verdifulle, syndige mennesker skapt i Guds bilde med bakgrunn i fra både fattige, gjennomsnittlige og rike kår som i Guds tid blir kalt tilbake til fellesskapet som er Guds rike.  

På mange måter en ordinær samling disipler: forskjellige mennesker som følger Jesus og gjennom etterfølgelsen blir ført sammen av Jesus som gir nye møter, nye erfaringer og nye åpenbaringer. Åndelig disippelskap og åndelig erfaring som sammenføyer.  

Det er Jesus som i historien føyer alle disse forskjellige disiplene sammen for å gi de liv, erfaring og innsikt og de forskjellige bakgrunnene og referanserammene de bærer med seg har ikke noe å si for det Jesus gjør, det er relasjonen til Jesus som har noe å si. Tross forskjeller så skaper Jesus fellesskap mellom Gud og mennesker på nytt og gjenoppretter på den måten Guds originale tanke.  

Erfaringen Peter, Jakob og Johannes fikk på toppen av høyden må ha vært et av høydepunktene i vandringen med Jesus, men de får likevel beskjed om å ikke fortelle noen om synet før Menneskesønnen er oppstått fra de døde.  

Jesu åndelige veiledning viser oss her at når innholdet ved en ny erfaring fremstår som en gåte i behov av tid til bønn, tolkning og åndelig veiledning for å gi mening er det ikke usannsynlig at erfaringen henger sammen med nye erfaringer som venter lengre fremme, noe som kan gjøre det klokt å vente med å dele erfaringen med for mange. 

Peters bidrag i historien gir også veiledning i det det blir tydelig at Peter på en og samme gang har fått tak i det store poenget ved å følge Jesus samtidig som han trenger å lære et annet sentralt poeng for disippelliv.  

Peter merker at det er godt å være der Jesus er som klarest og tar initiativ for å kunne bli værende nettopp der og dette er det store poenget med kristent disippelskap: å være sammen med Jesus.  

Det andre poenget blir tydelig i det Peters forslag om å bygge hytter ikke skjenkes så mye som en kommentar av Jesus, men likevel er tatt med i teksten. Dette viser Guds visdom gjennom redigeringen av Kirkens kanon: å la tekstens innhold indirekte vise at til og med den tydeligste kirkeleder har behov for tid i bønn, samtale og refleksjon for å få taket på hvordan de dypeste erfaringene med Gud henger sammen slik at en kan forstå hva de betyr.  

Teksten viser oss at den enkelte åndelige erfarings dybde, klarhet (eller mangel på klarhet) og innhold er veivisende for hvorvidt en bør vente med å dele den med andre eller ikke.   

Det er for eksempel forskjell på å møte Jesus i en tekstmeditasjon som henter frem spontane reaksjoner fra ens dypeste indre i dialog med Jesus slik at en, som Peter, blir stående igjen uten å helt forstå hva erfaringen betyr og det å få et profetisk ord til oppmuntring for andre.  

Ved den første erfaringen bør en ta tiden til hjelp før den deles med for mange, den andre bør en gi videre når det passer.  

Paradokset er at det både kan være klokt å vente med å dele ny gudserfaring med andre, samtidig som det uten tvil er klokt å drøfte erfaringene med noen utvalgte få underveis.  

Med andre ord: klokt å sørge for at en har noen å vandre sammen med, sånn som Peter, Jakob og Johannes fikk vandre sammen og drøfte det de hadde opplevd på fjellet frem til de fikk erfare Jesu oppstandelse lengre fremme. 

Terje A.