Refleksjon over evangelieteksten for 2. søndag i treenighetstiden.
Evangelietekst
Matteus 3,11–12
Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. 12 Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.
Refleksjon
For Gud er tiden del av et evig presens, et evig nå.
Så når profeten Johannes taler om det som han ser med sine åndelige øyne, eller sitt kontemplative blikk som Jesuittene ville sagt det, så ser han det som for Gud er nåtid, men som for de som hører Johannes tale handler om to tider.
Johannes setter først opp sin egen dåp til omvendelse i kontrast til Jesu dåp i Ånd og ild og deretter beskriver han det Gud som bonde gjør ved tidens slutt. Det vil si høsting og tresking av kornet som ender med at hveten lagres i låven mens agnene som har skjult kornet brennes.
Vi får med andre ord to tidsperspektiv på prosessen som Ånden og ilden fra Gud gjør med de som tar imot dåpen Jesus gir.
Johannes sin dåp var en dåp til omvendelse, det vil si en dåp som markerte et ønske om å tenke, handle og leve på en ny måte i det livet som fulgte direkte etter at dåpen var mottatt.
Det er denne dåpen som settes opp som kontrast til Jesu dåp. Da sier det seg selv at Johannes ser for seg at dåpen Jesus gir vil prege livet til de som får ta imot den fra og med det øyeblikket de døpes og frem til tidens slutt hvor lignelsen om Jesus som høstende bonde får plass.
Begge disse tidsperspektivene på effekten av Guds Ånds nærvær stemmer overens med en allmenn kristen erfaring av livet med Gud: det vil si erfaringen av Guds Ånd som renser og brenner bort synd fra livet i går, i dag og i morgen samtidig som den samme Ånd gir håp og løfte om et liv etter døden hvor all synd er brent bort.
Lignelsen beskriver på en og samme gang det Guds Ånd gjør med hver den som vandrer sammen med Jesus gjennom livet etter dåpen i Ånd og ild og det Jesus gjør når vandringen er ferdig og låven venter.
Bildet av Jesus som høstende bonde og mennesket som korn som blir høstet gir et ganske brutalt bilde av Gud om en henger seg opp i tanker omkring helvete og agner som skal brenne i en evig ild, men hva slags ild er det snakk om og hva er agnene hos Johannes bilde på?
Den Hellige Ånd og ild som Jesus døper med er det evige livet som utgår fra Gud og dette livet har en effekt ovenfor det det kommer i kontakt med som ligner effekten av ild: ild både renser og tilintetgjør og resultatet er avhengig av materialet. Gull og sølv blir renere, agner og strå blir til aske.
Agnene i lignelsen er bilde på alt det ved mennesket som er uten liv og verdi og skilt fra den evige, indre kjernen. Det vil si alle egoistiske ambisjoner, syndige tilbøyeligheter osv.
På samme måte som ild brenner opp agner brenner Guds evige liv opp det verdiløse og livløse ved mennesket og når agnene er fjernet fra kornet kommer menneskets innerste og aller helligste til syne.
Det er med andre ord noe godt som ilden fra Gud gjør med en: en blir renere og helligere og en blir kvitt det som ikke har liv i seg og som skjuler den verdifulle kjernen.
Til forskjell fra kornet så mister agnene livet i det hveteplanten sin stamme kappes i høsttiden for agnenes liv blir opprettholdt av kontakten med jorden som planten står i. Også kornet slutter å vokse når stammen kappes, men det har likevel hele sin verdi og spirekraft intakt.
Det er kornet Jesus samler i låven sin, ikke agnene som skjuler kornet, men for å få tilgang på kornet må det både innhøsting og tresking til. Kornet må separeres fra agnet og når det først er gjort så brenner bonden agnet opp for agnet har ingen nytte eller verdi lengre.
Alt dette er bilder på det Den Hellige Ånd gjør i livet til den som blir døpt av Jesus, både gjennom vandringen dag for dag og ved vandringens endestasjon som er livets slutt og evighetens “begynnelse”.
Terje A.